ELG I BERGKUNSTEN


     
     
    2012 er elgens år på Alta Museum! Først og fremst har vi den store sommerutstillingen "Deres Majestet" som handler om elgens liv og utfordringer i det moderne Norge. Vi planlegger også en Verdensarvdag søndag 2.september hvor vi vil invitere Altas befolkning til aktiviteter i uteområdet i Hjemmeluft. Her vil elg i bergkunst og forhistorie være tema.

    Elgen er Nord-Europas største landpattedyr og verdens største hjortedyr. Den etablerte seg i Norden etter istida, og den er avbildet i bergkunst både i Norge, Sverige, Finland og Russland. På helleristningsfeltene i Alta er rein den dyrearten det finnes flest av, men også de to andre store landpattedyrene, elg og bjørn, er godt representert på bergene. Elgmotivet finner vi også i stavnen på båtene og på de såkalte elghodestavene.


    Arkeologene på Alta Museum har siden februar 2011 hatt en fast lørdagsspalte i lokalavisa Altaposten; "Hva sier bergkunsten?". Vi har skrevet om en lang rekke tema som omhandler bergkunsten i Alta. I forbindelse med at vi i år har dette fokuset på elgen,gjengir vi her de av tekstene med tilhørende bilde, hvor elgen har blitt omtalt. I noen av tekstene har den hovedrollen, i andre har den en mer perifer rolle.

     
     
     
     
     
    Skogens konge
     
    Tekst: Heidi Johansen. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 24, 2012.
     

    I sommer har skogens konge inntatt Alta Museum. I utstillinga Deres Majestet får vi nærkontakt med elgen i ulike livsfaser, fra den nyfødte kalven til storoksen. Her er også en unik sjanse til å se en komplett gevirrekke fra én og samme elg gjennom 10 år!

    Elgen feller geviret en gang i året. For hvert år som går blir det større, helt til det når et høydepunkt en gang mellom 5 og 10 års alder. Geviret fungerer som et statussymbol, som både skal imponere damene og skremme bort rivalene. Et stort gevir viser at oksen er et godt farsemne. Dette er det viktig å overbevise kua om raskest mulig. Han har nemlig bare ett døgn på seg til å pare seg når hun er brunstig! Er hun ikke fornøyd med frieren, kan brunsten utsettes til det dukker opp en bedre kandidat.

    I bergkunsten i Alta er det mange elger, men de fleste mangler gevir. Der dette finnes, er det gjerne beskjedent i omfang, slik som hos elgoksen på det øverste bildet. Han er framstilt i en scene som tolkes som en parring. På det nederste bildet er det en drektig elgku og en okse med et tydelig fjølgevir, altså en plate eller fjøl med tagger rundt kanten. En slik måte å framstille elgens gevir ser vi svært sjelden i Alta.


    Hvorfor ble ikke elgen utstyrt med en mer majestetlig hodeprakt? Én forklaring kan være at selv om storoksens gevir kan bli opptil 1,5 meter bredt, så ruver det ikke mye i høyden. Det kommer derfor best til sin rett når vi ser dyret forfra. I bergkunsten ser vi alltid dyrene fra sida, og i dette perspektivet var det trolig enklere å framstille et høyt reingevir enn et lavt og bredt elggevir. God elg!

     
     
    En dyktig svømmer
     
    Tekst og foto: Heidi Johansen. Publisert i Altaposten i uke 25, 2011.


    At elgen er en dyktig svømmer var man i Alta vitne til tidligere i vår med elgen som la på svøm fra skiferkaia i Bossekop. Steinaldermenneskene visste å verdsette elgens ferdigheter i det våte element, og lot elghoder pryde stavnen på helleristningsbåtene fra steinalderen. Dette er noe bergkunst i Nord-Skandinavia og Russland har til felles. Et nesten 6000 år gammelt elghode utskåret av tre som kan stamme fra en virkelig steinalderbåt, er funnet i en myr i Nord-Finland. 

    Båten har opp gjennom tidene vært et viktig symbol, bl.a. i forbindelse med reisen til dødsriket, som bærere av gudene eller sola, eller som et redskap for sjamanens reise mellom ulike verdener i kosmos. I noen kulturer har også elgen blitt sett på som en hjelper eller ridedyr for sjamanen. I steinalderen ser vi også elgens rituelle betydning i de såkalte elghodestavene, og i det at elgen er et av de dyrene som er oftest avbildet i bergkunsten.

    I elghodebåtene smelter et levende vesen, elgen, sammen med et menneskeskapt, dødt objekt, båten. Vi er vant til å se dem som svært adskilte. I steinalderen var kanskje ikke elg og båt så forskjellige, noe den øverste av båtene på bildet kan tyde på. I finsk bergkunst er denne sammensmeltingen enda tydeligere. Her har noen av elghodebåtene bein, og en av elgene har en båt festet på hodet som gevir.

    Hvilke kvaliteter har elg og båt til felles? Skulle elgens gode svømmeferdigheter gi kraft og beskyttelse til menneskene som ferdes på havet? Eller var de et redskap for sjamanens reise til underverdenen, som antas å ha vært under vann?

     
     
    Elg i nordlys
     
    Tekst: Heidi Johansen. Foto: Geir S. Sørgård. Publisert i Altaposten i uke 24, 2011.

    Elg i nordlys på feltet Ole Pedersen 11a (post 7 langs den tilrettelagte gangstien i Hjemmeluft). Feltet var tidligere nesten helt overgrodd med sort lav. Etter noen år med spriting er laven så godt som borte, og feltet fremstår nå som et av de fineste i Alta. Under all laven skjulte det seg en naturlig bergflate med de mest fantastiske mønstre og farger. Striper av rødlilla og grønt slynger seg over berget som nordlyset på vinterhimmelen. At steinaldermenneskene så disse mønstrene da de lagde helleristningene, er det ingen tvil om. Vi ser ofte at ristningene må være plassert med hensikt i forhold til naturlige trekk ved bergflatene.


    På bildet ser vi to drektige elgkyr. Til venstre for disse, utenfor bildet, er det flere elger som går på rekker bak hverandre. Disse har store, hengende mager, og må også være drektige. Elgen parer seg om høsten og føder 1-2 kalver i mai-juni. Disse ristningene representerer altså vinterhalvåret, noe som understrekes av det flammende ”nordlyset”. At elgene er plassert på rekker etter hverandre, tyder også på at vi har å gjøre med en fortelling som fant sted om vinteren. Snø- og beiteforholdene kan bringe disse skogens ”einstøinger” sammen. Blant annet kan de dra nytte av hverandre i dyp snø ved å gå i hverandres fotspor.

    Steinaldermenneskene hadde inngående kjennskap til dyrenes anatomi og levesett, og vi ser ofte at dette kommer til uttrykk i bergkunsten. De mange helleristningsfeltene i Alta gir til sammen et bredt bilde av et utvalg av dyrelivet gjennom årstider og livssyklus. Dette er et lite utforsket, men spennende tema, som kan være med på å berike vår forståelse av forhistorien og bergkunsten.

     
     
    Nordlyset og fruktbarheten
     
    Tekst: Gerd J. Valen. Foto: Geir S. Sørgård. Publisert i Altaposten i uke 11, 2012.

    Motiver fra dette feltet i Hjemmeluft er vist før i Altaposten og vi har da skrevet om de flotte stripene i rødlilla og grønt som slynger seg som nordlyset over bergflaten, mens drektige elg og rein er risset inn i dette mønstret. På dette bildet ser vi drektige elger som går på rekke bak hverandre. Både elg og rein parer seg jo om høsten og føder om våren, og vinteren med nordlys er perioden hvor de er drektige.

    Men nordlyset kan også referere til noe mer enn bare vinter.  I dag ser vi at japanske par valfarter til nordområdene for at nordlyset skal forgylle ekteskapet og gjøre det fruktbart med barn. For noen betyr det at de kan få en gutt.

    Naturreligionen shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og den er fremdeles en viktig del av japansk trosliv. Shintoismen har en rekke guddommer knyttet til naturfenomener, men jeg har ikke har funnet noe skriftlig som beskriver nordlyset som et naturlig objekt som er tilbedt som en hellig ånd.

    Vi vet ikke om de som lagde disse helleristningene i Alta for 7000 år siden, hadde lignede forestillinger om nordlyset og fruktbarheten. Men vi kan i alle fall slå fast at det var et tema som opptok steinaldermenneskene, slik det opptar nygifte par fra Japan i dag. Ikke rart vår arv er blitt verdensarv.

     
     
    Elghodestaver
     
    Tekst: Heidi Johansen. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 36, 2011.

    På helleristningsfeltene er det ofte avbildet redskap og gjenstander som var i bruk i samtiden, men som ikke har overlevd tidens tann, for eksempel spyd- og pilskaft, buer, fiskesnører, båter, truger og ski. Gjenstander som vi ikke umiddelbart kan bestemme funksjonen til finnes også, for eksempel de såkalte elghodestavene.

    Disse er vanlige i den eldste fasen i Alta, og på helleristningsfelt i Nord-Sverige og Nordvest-Russland. På en gravplass i Onega i Russland ble elghodestaver utskåret av bein lagt ned sammen med de døde for ca 7000 år siden, samtidig som de eldste ristningene ble laget i Alta. Og i en myr i nærheten av Rovaniemi er det funnet et utskåret elghode av tre som enten kan ha vært del av en båt eller toppen av en elghodestav.

    Elghodestavene er nesten alltid avbildet i hendene på et menneske, bare unntaksvis alene. Stavene ble holdt på mange ulike måter, og enkelte har et slags ”håndtak” som man holdt dem i. De to mennene på bildet fra et av feltene i Hjemmeluft, holder stavene høyt hevet over hodet, med elghodet pekende ned mot bakken.

    Hva ble elghodestavene brukt til? Selv om de i noen tilfeller er avbildet i jaktscener, er det vanskelig å se hvilken praktisk funksjon de skulle hatt under jakten. De var sannsynligvis en form for rituell gjenstand, kanskje en del av utrustningen til en sjaman som prøvde å etablere kontakt med sin hjelpeånd, elgen?

     
     
    Gjentatte ritualer
     
    Tekst: Lars J. Julsrud. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 25, 2012.

    Bergkunsten hadde en viktig tilknytning til steinaldermenneskenes tro og ritualer. En del scener viser også ritualene i seg selv, og sier noe om utførelsen. Denne ukens bilde viser et av få ritualer som faktisk har blitt avbildet flere ganger.

     

    Her ser vi to mennesker stående mot hverandre mens de holder store staver i været, såkalte elghodestaver. Mellom dem ser vi en tredje person som nærmest hopper opp med et spyd over hodet og med den ene enden, kanskje spissen, pekende nedover. Under ligger en elg opp ned som om den var død.  Rundtom står flere mennesker med spyd og buer som kanskje også deltar. Dette er etter all sannsynlighet et jaktritual hvor man kanskje feirer en vellykket jakt og viser respekt for dyrets ånd for å sikre god jaktlykke i fremtiden.

     

    Særlig spennende med scenen er selve komposisjonen av figurene, plasseringen av to personer med elghodestaver mot hverandre med jegere og dyr mellom og rundt seg. Svært like komposisjoner finner vi igjen på andre helleristningsfelt i Alta. Noe som forteller at ritualet ble gjentatt på lignende vis, og etter faste ”regler” for gjennomføringen. Elghodestavene var spesielt viktige, og når vi ser to av dem rettet mot hverandre synes det som om personene som holder dem styrer fokuset for ritualet. I dette tilfelle har de sentrale menneskene mannlige kjønnsorganer, men det var ikke nødvendigvis noen regel da det også finnes slike scener der elghodestavbærere har kvinnelige kroppstrekk.

     

    På bildet over teksten ser vi et jaktritual fra Hjemmeluft, figurene er ca 7000-6000 år gamle.

     
     
     Nord-Norges eldste reisemål?
     
     Tekst: Lars J. Julsrud. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 20, 2011.

    Bergkunsten i Alta ble laget av mennesker som levde av jakt og fangst. Dette gjenspeiles i motivene som er avbildet, særlig på de eldste helleristningsfeltene. Byttedyr og kunsten å få tak dem sto helt sentralt i steinaldermenneskenes tilværelse.

     

    I bergkunsten er det noen få utvalgte byttedyr som avbildes. Det dreier seg først og fremst om de store landdyrene. I Alta er det oftest rein som er avbildet, etterfulgt av elg og bjørn. Annet arkeologisk materiale fra steinalderen i Finnmark viser at man levde av flere dyr enn de vi ser i bergkunsten. I beinmaterialet er det faktisk en overvekt av havdyr, fisk og sel osv.  Så hvorfor er det da så stort fokus på de store landdyrene i Alta?

     

    Reinjaktscenene viser godt at jakt på store landdyr ble utført av mange mennesker. Dette var viktige hendelser i steinalderen der mange mennesker kom sammen med et felles formål. Ved slike sammenkomster kunne man utveksle gaver, fortellinger og kunnskap. Samtidig kunne man utføre viktige kollektive ritualer. I disse sosiale aktivitetene spilte bergkunst en sentral rolle. Bergkunstens omfang tyder på at Alta gjennom flere årtusener var et viktig møtested der man kom for å gjøre og oppleve ting sammen. Kanskje snakker vi om Nord-Norges eldste reisemål.

    På bildet over teksten ser vi en reinjaktscene fra Hjemmeluft, 5200-4200 f.Kr.

     
     
     En link til verden
     
    Tekst: Lars J. Julsrud. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 21, 2011.

    Jakt og byttedyr var utgangspunktet for hvordan man i steinalderen opplevde og tenkte om verdenen rundt seg. For å overleve var man avhengig av dyrene og kunnskap om dem. Denne kunnskapen var mer enn en praktisk forståelse av jakt og dyr. Den hadde en større kosmologisk sammenheng der praktisk kunnskap og mytiske fortellinger sammen fortalte historien om verden. Avbildninger av de store landdyrene i Alta må derfor ha hatt mange ulike betydninger for de som lagde bergkunsten.

     

    En viktig side ved de store landdyrenes naturlige atferd er at de vandrer over store avstander gjennom året. Dyrenes vandring er styrt av årstidene, samtidig som stedene dyrene søker til er de samme fra år til år. Dyrenes forutsigbare atferd ga stabilitet i steinaldermenneskenes tilværelse, og kunnskap om hvor dyr befant seg til ulike tider ga identitet til de ulike steder og områder i landskapet.

     

    En ristning av et dyr var dermed mer enn bare en avbilding av det man levde av. Den kunne lede tankene til steder og årstider, jakthistorier man hadde opplevd, så vel som fortellinger og myter man hadde om dyrene og landskapet de levde i. For steinaldermenneskene her i Alta ville en enkelt scene eller figur i bergkunsten kunne vekke en nærmest uendelig kjede med assosiasjoner som omspant hele den verdenen man kjente til.

     

    På bildet over teksten ser vi en reinflokk og menneskefigurer fra Apana Gård i Hjemmeluft, 1700-1200 f.Kr.

     
     
     
     Skiløperen på Apana Gård
     
     Tekst: Heidi Johansen. Foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 8, 2011.

    Skiløpere er et svært sjeldent motiv i bergkunsten, selv om over 200 funn i myrområder viser at ski har vært brukt i Norge og våre naboland i lang tid. Norges eldste ski er den såkalte ”Drevjaskia” fra Vefsn kommune, som er radiologisk datert til 5200 år før nåtid. Det eldste skifunnet i Russland er 8000 år gammelt.

    I lys av dette er det merkelig at skiløpere ikke har blitt avbildet oftere i bergkunsten. Skiløperen fra Apana Gård er én av fire i hele landet: De mest kjente er to figurer fra Rødøy i Nordland, som var inspirasjonen til de offisielle piktogrammene under OL på Lillehammer. Det er imidlertid flere som mener dette er mennesker i båter. Den siste skiløperen vi kjenner til, er en figur fra Steinkjer i Nord-Trøndelag, den såkalte ”Bølamannen”.

    Skiløperen på Apana Gård ble laget for 2-3000 år siden. Han står foran en elg, og i hånden holder han trolig en bue. I så måte har vår skiløper fellestrekk med helleristninger fra Nordvest-Russland. Her er det flere scener som viser skiløpere på jakt etter elg, jerv og bjørn. Disse ristningene viser at man brukte en eller to skistaver, og at man i noen tilfeller brukte buen som stav.

     
     
    Menneskets eldste venn
     
    Tekst og foto: Karin Tansem. Publisert i Altaposten i uke 11, 2011.

    Hunder og mennesker har holdt sammen gjennom mange tusen år, men hvordan dette vennskapet begynte, vet ingen. Var det menneskene som aktivt temmet hunden (ulven), eller var det hunden som fulgte etter menneskene og matrestene de la igjen?  Menneskene trengte hjelp til jakt, vakthold og kanskje transport, og kunne tilby mat og husly tilbake. En annen bonus var kameratskapet de fleste som kjenner hunder verdsetter så høyt.

    Forskere mener hunden stammer fra ulven. Når, hvor og hvordan denne utviklingen fant sted, er imidlertid usikkert. Man vet heller ikke om utviklingen fra ulv til hund hadde noe med mennesker å gjøre. De eldste sikre spor etter hunder som levde med mennesker er ca 15 000 år gamle. Forhistoriske arkeologiske beviser for dette samarbeidet finner vi igjen i de fleste verdensdeler.

    De eldste hundebegravelsene man kjenner fra våre nærområder, er fra eldre steinalder, dvs 7-8000 år gamle. I Sverige har man funnet hunder som har fått begravelser på lik linje med mennesker, med egne graver blant menneskegravene, og gaver med seg i døden. I Finnmark er bevaringsforholdene for arkeologisk beinmateriale dårlig de fleste steder, så rester etter hunder er det lite av. Dette skal vi komme tilbake til!

    En del av figurene på helleristningsfeltene viser hunder som jakter sammen med mennesker. Denne scenen er hentet fra Kåfjord, og viser en jeger og en hund som samarbeider om å felle en elg. Den ble laget for mellom 6000 og 7000 år siden. Figurene på bildet er fremhevet digitalt.